Kjære Monica, min gode venninne❤️ Det er så ufattelig trist og vondt å tenke på at du er borte. Jeg er så glad i deg og vil savne deg så dypt. Du var et nydelig menneske som likte å glede andre. For meg har du vært ei fantastisk venninne. Husker så godt når du flytta til Gruben å begynte i klassen min. Vennskapsbånd ble knytt. Vi har hatt så mye moro sammen, mye latter og tildels utmattende latterutbrudd. Bare et blikk var nok. Vi forstod hverandre. Tenkte samme tanke. Vi har delt så mye og skapt så mange minner. Husker når all fritid skulle brukes i stallen, den gang «Hest var best - ingen protest». Den gang man kunne underholdes i en telefonkiosk. Satt der i timesvis å ringte rundt, tygde Bugg og blåste bobler. Tiden vi hadde på Gruben U, med Pusur dagbok og kloke sitat. Ei artig tid med en artig gjeng. Vi gjorde mye rart, ikke alt var like lurt, men artige minner ble det. Ikke minst husker jeg da vi var hos Innervik og du ordnet permanent i håret mitt, og midt i seansen dro du hjem for å spise middag. Men resultatet ble bra... hvertfall syntes vi det da. Hva ville ungdomstiden vært uten slike vennskap. Jeg husker når voksen livet var helt i start gropa, litt skummelt men dog så spennende. Husker når vi startet på videregående, når Lewis’n var slitt og håret var tupert. Husker vi var vi samlet i kjellerstua deres, et gjeng med jenter fra videregående. Vin, potetskruer, rømmedipp og masse latter i skjønn forening. Den gang forelskelse kom og dro. Plutselig skjedde det. Du møtte din mann, Kenneth. Husker dine glade øyne, ditt lune smil. Ja, det var kjærlighet. Husker våre tacokvelder, i Toraneset, hos Kenneth og Rune. Det var gode tider. Minnes vi var pynta og fin, på romjulsfest på Gruben samfunnshus og på Freidigstua i Villen. Kaldt og glatt var det når vi stiklet oss hjem i småsko. Russetiden fikk vi ikke dele for da var jeg på Hamarøy og du her i Rana. Men plutselig var tiden inne for å bli BI studenter. Vi skulle lære statistikk, juss og bedriftsøkonomi. Også denne tiden delte vi og glad er jeg for det. Etterhvert som årene gikk ble treffene vår naturlig nok, ikke like hyppig. Vi ble voksne og fikk etablerte liv. Jeg dro til Oslo og du bygde opp et hjem for deg, Kenneth og jentene på Mo. Tross avstand og tid som gikk, var vennskapet vårt der. Telefonsamtaler, meldinger og jevnlige venninne treff. Hver gang vi møttes føltes det som vi hadde sett hverandre i går. Like godt klikka vi, like godt lo vi og like mange latterkuler ble det. Vi kunne dele både godt og vondt, le og gråte sammen. Alle stundene du, Marit og jeg har delt, med taco & smågodt, akkurat som i gamle dager, ja de har vært priceless. De stundene har vi gledet oss til og de stundene bærer jeg med meg nå. De stundene har gjort meg rikere. Alle minnene er som fotografier i mitt hode, de er bevisene på levd liv. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk ta del i ditt. Så glad du har vært og alltid vil være en del av mitt liv.
Hvil i fred. Glad i deg. Du er savnet, Monica❤️
Vis mer
Vis mindre