Vi var så glad i Karla, helt fra jeg var liten var hun der og hadde omtanke for meg og oss alle søskena. Jeg er takk skyldig Karla for den måten hun tok seg av mor og far på, da de ble gamle . Karla la bort egne planer og ofret seg helt for mor og far, og hun gjorde det med glede. En epoke i livene våre er over, vi kan ikke regne med Karla lenger nå når hun ikke er blant oss mer, men latteren og andre gode minner står levende for oss, de minnene vil vi ta fram og huske Karla med glede. Hvil i fred kjære søster.
Sitter hos mamma (Hallfrid) her på Jessheim og leser de flotte minneordene som er skrevet til Karla. En vemodig dag er det i dag, men vi må også nikke gjenkjennende og smile av små historier som dukker opp. Som flere nevner; Karla tok alltid imot med åpne armer, uansett om man kom alene eller mange på en gang. Et overskuddsmenneske av de sjeldne. Jeg kan huske en ferie hvor det var spesielt mange som ferierte samtidig på Aldra, og mamma sa til Karla at hun kunne overta husarbeidet en stund, slik at Karla kunne få litt pause. "Så flott" sa Karla, "da får jeg tid til å vaske ned sauefjøset". Det var hennes måte å ta fri fra en arbeidsoppgave, å begynne på en ny! Artig var det også når Karla besøkte oss her sørpå, hun hadde jo en utrolig evne til å komme i kontakt med folk. En tog- eller båttur kunne bety nye bekjentskaper, ung som gammel. Kanskje fant hun til og med en fjern slektning. Karla var et menneske som satte spor etter seg, både i og utenfor familien. Hvil i fred. Hilsen Frode.
Når jeg tenker på Karla kommer det så mange fine og gode minner fra helgeturer til Aldra der Karla tok imot meg både som barn og senere som voksen.
Det var alltid godt å komme til henne, da jeg var liten dro jeg dit alene, med Sara eller Ida Maria, vennina mi og det gikk nok ikke ann å föle seg mer velkommen.
Jeg kan så klart huske latteren hennes, for den var aldri langt vekk. Likevel kunne hun være nokså streng, som da hun kledde meg og Sara i store nattkjoler för vi skulle legge oss og pakket oss inn i ulltepper så vi ikke skulle fryse, da nyttet det ikke å komme med noen innvendinger, kalde skulle vi ikke bli mens vi var i hennes varetekt.
Så husker jeg også hvordan hun lærte meg å hekle, tre ganger (fordi jeg glemte det igjen og igjen). Når hun viste meg hvordan det skulle gjöres for andre gang fortalte hun meg at dette var siste gangen hun lærte meg å hekle, nå skulle jeg kunne dette. Jeg var nok 12-13 år da. Heldigvis hadde hun glemt det når jeg 10 år senere spurte igjen om hun ikke kunne lære meg å hekle, som hun gjorde. Idag kan jeg det, takket være Karla.
Bildet som fölger med er fra den gangen, det var i 2004 da jeg og Kolli besökte henne. Det var noen veldig koselige dager der vi sang sammen, gikk på tur sammen og snakket om folk som hadde skrevet på duken hennes - Karla kom nemlig med en stor hvit duk med fullt av broderte navn på, bad oss om å velge et navn hver og så skulle hun fortelle oss om den personen. Som de fleste nok forstår når det kommer til Karla spannt det seg mange historier ut fra et par navn.
Da Kolli spurte Karla om navnene på fjelltoppene rundt oss og på Aldra var hun litt skuffet over å være forkjölet, ellers skulle hun nok ha visst oss veien opp på Kardakstinden, 85 år gammel som hun var da.
Jeg er evig takknemlig for å ha fått blitt så godt kjent med Karla og får alle de gode minnene jeg har fra henne, for det er ingen som kommer i nærheten av a være det Karla var.
Trygve Grønbeck, Anne-Kristin Salvesen, Maria og Tor-Øystein
2018-05-10
Kjære Karla!
Du satte alltid andre fremst og hadde omtanke for andre hele tiden. Du så snill og du var også glad i Aldra, din hjemplass der du vokst opp og hvor du alltid ønsket deg tilbake til.
Et minne jeg har: Jeg tror det var på din nitti-årsdag (begynner å bli en stud siden), der vi var samlet til selskap på Sørjord. Du hadde laget en liten presang til alle gjestene som var der, og vi var en del personer.
Husker deg ellers som energisk, glad i å fortelle og godt humør. Du vil alltid være med oss!
Takk for alle gode minner.
En Bauta er gått bort. Vår kjære tante Karla som alltid stod klar og tok oss imot med varm sjokolade og mye kjærlighet. Hun var et varm og raust menneske og et arbeidsjern. En historie jeg aldri glemmer var da hun vekte oss opp kl 02 på matten og det hadde blåst opp ute på sundet. Vi må dræg inn båten sier hun og jeg går ned til fjæra og det blåser friskt. Jeg drar inn båten til land og Karla blir med for å dra den opp på land. Det var en ting trebåt med en liten påhenger. Hun drar den opp så å si alene for jeg rakk nesten ikke etter. Hun var så sterk ! Hun var da over 90 år ! Stolt over Karlas minne
Jeg tenker mye på Karla denne uken, for en dame! Minner jeg trodde jeg hadde glemt strømmer på, spesielt fra turer til Aldra. Det som virkelig står klart for meg er hvor mye Karla ga av seg selv til oss, hvor mye hun brydde seg. Og uansett hvor i verden jeg har vært har hun skrevet til meg, sendt bilder og kort. Takk for alt ❤
Denne uka er det mange Karla-minner, og Karl-tanker som dukker opp. Hun har vært så viktig i livet mitt, fra hun prøvde å lære meg litt piano da hun bodde på Nesna på 60-tallet, til vi sang litt sammen sist vi treftes på Alderspaviljongen. Karla har fulgt med meg og Ståle, og alle barna våre, og husket deres merkedager. Å besøke henne på Aldra var fart, glede, og mange fortellinger. Selv om hun er borte nå er min tro at hun hviler hos Gud.