Kjære pappa. Så var din tid omme.
Eg velg bevisst å snakke direkte til deg, fordi eg e sikker på at du på ett eller ainna vis nok følg med på ka som bi sagt. Vi fire kørvan dine, svigerdøtren dine, barnebarna, oldebarna, dine tre brødre og ene søstre, onkelonga og ikke minst mange venna og bekjente, e sorgtung i dag, fordi vi savn deg allerede.
Savnet kommer av at vi har mista så mye med deg. For du var mye. En god pappa og bestefar, en stødig ektemann førr ho mamma førr å nevn nåkka. Du hadde humør, humor og masse kjærlighet som du delt raust av på ditt vis. Barnebarna dine hadd en bestefar som alltid hadde en armkrok de kuinn kryp inn i, og et par store brattneva som beskytta og ga trøst når det trengtes.
De samme nevan hadde du god bruk førr, førr å hold orden på de fire kørvan dine under oppveksten vårres. Vi va ikke helt tam nån av oss. Ryktan ska ha det te at sånt går i arv i Bratt-slekta. Men det vart folk av oss.
De vi alle kan skriv under på e at du brukt personligheta di, kunnskapen din og viljen til å vær nåkka førr ainner på aller beste vis. Du sprengt stein på Øyjord, tok tak i verkstedet på jernverket og va en godt likt driftsleder på Høgskolen i Bø. Du kuinn arbeid og du vessta ka ordet service betyr i praksis.
Trengt nån av oss i familien hjelp var det aldri nei i din munn. Både vi kørvan, barnebarn, søskenan dine, onkelunga og dine mange venna nydt godt av alt det du kuinn nåkka om. Du stilt opp, akkurat som du gjorde det for idrettslaget i ditt hjerte - Stålkameratene, førr de mange håndballagan du trena og ikke minst som håndballdommer.
Du e en flott fyr pappa! Men når sant skal sies så var ikke tålmodighet din sterkeste side. Eg husk ennå med gru korsn du lært oss å sykkel. Du holdt i to meter før du sendt oss som prosjektila nedover Langneshøgda, definitivt på avveie. Vi hadd en oppvekst prega av mye plaster på skrubbsår, og hadd mange hastetura te sykehuset på Mo førr å få lappa sammen avkommet. Ikke rart de i perioda på sykehuset konstatert tørt når du parkert utafor akutten: No kjem han Bratt igjen...
Men det e ikke alt som bi sånn som en har tenkt og planlagt i livet - pappa. Førr deg, og ho mamma, vart det ikke det. Når sykdom tar fatt i kropp og sinn endres forutsetningen, av og tel rått og brutalt. Vi som e igjen har lært oss å lev med det. Valget vi har gjort pappa - e å minnes alt det gode du, og ho mamma, ga. De fine stunden, de artige stunden, latteren din, humoren din og ikke minst det at du stilt opp - hver gang. Det e og ska vær arven etter deg pappa.
No ska du ligg sammen med Geir Ove, sønnen din som aldri fikk opplev livet til fulle. Du har fått fred, og kanskje treff du igjen ho mamma der du no e. Dåkk finn sekkert sammen igjen, og kem som veit - kanskje e an Geir Ove ilamme dokk også.
Hvil i fred no pappa - det e vel fortjent.
Vis mer
Vis mindre