Bjørnar Haug

Kjære bror Du døde så brått fra meg at jeg ikke fikk sitte ved senga di da det tragiske skjedde. Forferdelig trist var beskjeden å få fra sykehuset klokka 02.00 på natta 1. mai Jeg fulgte deg tett den siste tida og vi var sammen hver dag på sykehuset, i helseparken og heime hos deg på Grubhei. Det skal være sagt: det gikk sånn opp og ned med deg, Bjørnar. Men vi prata mye om løst og fast. Stemninga var tross alt god. Du var banna bein på å følge opp behandlingsopplegget for sykdommen din. Jeg tror også du var håpefull, det vitner planene om ny skriver, større tv og ny bil som dukka opp under praten i Helseparken! Vi har delt soverom (oppveksten) og har delt arbeidsplass (Nasjonalbiblioteket). I soverommet var du en mester i å gjenfortelle handlinga i voksen-spillefilmer du hadde sett (og som jeg var for ung til å slippe inn på). I lange perioder har vi hatt ukentlige kaffetreff. Først på Bjerka kro, seinere på Bimbo veikro på Selfors. Der fortsatte du fortellingene dine, ikke minst fra minner i barndommen som jeg ikke lenger erindra (alt skrevet ned på etterhånd). Nå, 5 dager etter ditt siste åndedrag, føler jeg intenst hvor uunnværlig du var for meg som sosial kontakt, , Og jeg kan love deg at jeg skal stelle din og mammas felles grav så lenge jeg makter, minst like bra som du og jeg i fellesskap har stelt mamma si grav i nesten 20 år. Til slutt, Bjørnar: Dødsdagen din var 1. mai. Er det ikke noe ytterst symbolsk i det faktum at du ble født i 1947, det året 1. mai ble offentlig fridag Takk for fellesskapet, Bjørnar, og sov godt! Henry R Haug