Elsa Solum

Minneord om Elsa. Helt fra starten av var Elsas liv fylt med store omskiftinger, dramatiske hendelser og lite stabilitet. Kanskje var det med å gjøre henne rastløs, noe som preget det meste av hennes 85 leveår. Selv om postadressene var utallige, begynte hun, og endte sine levedager på Nesna. Mor hennes, Borghild (kalt Bolla) Johnsen ble gift med Karlo Solum i 1936. Elsa kom til i 1937, og året etter døde Bolla av tuberkulose. Elsa ble da å vokse opp hos sine besteforeldre, Sara og Kornelius Johnsen. Karlo ble ca 5 år senere gift med Sigrid (Vareide) Solum, og etter noen år hadde Elsa 5 halvsøsken. Selv om kontakten med faren og hans nye familie var god, var nok kontakten med Johnsen-siden sterkest, siden hun hadde sin gode oppvekst der. Fredelig var den imidlertid ikke. Da hun var 3-4 år ble Norge okkupert av tyskerne, og plutselig en dag stod tyske soldater i døren og ropte: Heraus- heraus. Schnell, schnell. Kornelius rakk så vidt å løpe ned til Alf på Sørvollen for å låne hesten hans, så de fikk med seg et minimum av pikk-pakk før de ble tvunget til å be Martine og Paul Strandheim om husrom. Det ordnet seg. De fleste av familiemedlemmene fikk innpass her, noen havnet på Rothella (nær Strandlandsstua), noen hos onkel Johan Knutsen, noen i Remmengården etter hvert. Elsa og fetter Bjørn Johnsen brukte å «skryte» av at de som 7 åringer begynte på lærerskolen. Det var sant nok, for lærerutdanningen stanset under krigen pga nazistenes krav om ideologi, og folkeskolebygget var okkupert av tyskerne. Elsa var nok preget av opplevelsene i krigstiden, og i boka «Lita under krigen» skildret hun mange av disse opplevelsene. Allerede som 18-åring var hun vanskelig å stoppe da hun ville til Glasgow som au pair hos en norsk familie. Etter kort tid flyttet vertsfamilien til London men Elsa hadde kjæreste og ble igjen. Det endte med småjobber på et sykehus, graviditet og slutt på forholdet til kjæresten. Hun jobbet seg hjemover i en fiskebåt som skulle til Narvik. Her stod hun gravid, pengelens og fortvilet inntil hun fikk skrapet sammen så pass at hun fikk telegrafert til bestemor Sara etter penger til hurtigrutebillett. Hun kom hjem, og fødte Helen Karin 18/3 1957. Ei frisk og flott jente som ble igjen hos besteforeldrene mens hun dro til Namsos for å utdanne seg. De følte seg for gamle til oppdraget, så Helen vokste opp hos onkel Bjarne og Kristine. Helen ble en kjekk ungdom, som tragisk nok døde som 17-åring av akutt hjernehinnebetennelse. Et av Elsas siste ønsker ble overlevert på en liten lapp hvor der står: Når dagen kommer, vil jeg i urne settes ned på mamma Bollas og Helen Karins grav. Til sist står det: Og takk for det (med 5 utropstegn). Typisk Elsa. Som nevnt ble det skolegang i Trøndelag sist på 1950-tallet. Her traff hun Odd Fagernes, og de to ble gift i 1959. De flyttet til Mo i Rana, der sønnen Kenneth ble født i 1962. Odd startet kjøreskole, og etter hvert ble det husbygging i Kveldsolgata på Hauknes. Men som så mange ganger før grep uroen fatt i Elsa, og hun brøt ut av ekteskapet. Kenneth fulgte med til Kongsvinger men som 12-åring valgte han å vokse opp hos sin far på Mo. Elsa bodde og jobbet blant annet i Hamar, Kongsvinger, Oslo og Halden. Mest som legesekretær, noen tid for helsedirektør Karl Evangs søster. Et par ganger på 70-tallet tok hun Kenneth med på sydenreiser til Kreta og Rhodos. Kenneth bodde også noe hos Elsa da han avtjente verneplikten i Oslo-området. Elsa var en gavmild person, og i tillegg en kreativ natur. Mange fikk oppleve at hun spratt i været og deklamerte et selvskrevet dikt når høvet bydde seg. En periode sendte hun mangt et vers og rim til Rana Blad. Da Elsa i 1990 og 1994 ble bestemor til Kenneth og Mailens døtre Helen og Kristine, følte hun seg dratt nordover igjen- til Nordland og til Nesna. Hun fikk jobb i omsorgstjenesten, mest knyttet til psykisk utviklingshemmede, og hun følte en sterk tilknytning til Vårres plass. Etter hvert ble helsa mer og mer skral. Likevel var Elsa ofte å se i sin åpne mopedbil, uansett vær, på vei til Coop-kafeen, Svint eller Vårres plass. Elsa trengte etter hvert mer og mer hjelp, og det fikk hun. Hun var ei bestemt dame, og ikke alltid like enkel å holde orden på. Vi pårørende føler stor takknemlighet til hjemmetjenesten som gjorde det mulig for henne å bo hjemme til sin siste dag. Det var hennes sterke ønske, og det fikk hun oppfylt.