Leif Arild Lind

Takk for mange gode stunder, du blir savnet. Åsmund, Ingvild, Monica, Roar, Line og Kurt-Egil

Som juvelar på innsida bær vi det vi har mista. Vi bær det under huda. Usynlege for andre er de med i alt vi lever. Vi som har fått elska veit kor det glitrar, ein stad der inne i det djupaste i oss. Stille stille bær vi vår rikdom og sorg.

Kjære Leif. Du sku ikke fær i fra oss på det hær viset, bestevenna gjør ikke sånnt.. Du har læmna et åpent sår i hjertan vårres, som aldri bi å gro. Vi har allerede fått kjent på savnet når vi e ute å kjør, vi snakka jo alltid me deg da. Bære det å kom over et bra meme på facebook, som vi ikke får sendt tel deg, eller snappan du aldri åpna, som ligg å lys mot oss så snart vi åpn snap'en. Men mest a alt bi vi å savn kaffebesøkan, telefonan der du sport "Ka ska VI ha tel middag i dag", og at du alltid stillt opp førr oss når vi trengt det. Ikke bestandi det va så mye hjelp i det at du kom, men du dukka no opp. Bi å savn diskusjonan vi hadd, om skikkelig teite teng, som feks at vi sa "No sny det ute", og du parert med "det heita ikke sny, det heita SNØ"! Du kunn tel tider terg på deg en gråstein, men du va vårres gråstein, me gull inni. Førr du hadd et hjerte a gull. Vi bi å savn deg førr alltid, Leif. Kvil i fred, bestevenn.