Gerd Doris Edvardsen

Gerd Doris ble født «puinn» Hatten i Vefsn, i ei lita rød stue på Hatten gård. Hennes far, Gunnar, var odelsarving på gården, og hennes mor, Dagny, var den yngste i en stor søskenflokk fra Elsfjord. Dagny og Gunnar hadde fra før sønnen Åge Herold som var 2 år da Gerd kom til verden. På gården var det mange folk og dyr. Hennes besteforeldre drev gården med god hjelp fra storfamilien og Gerd hadde mange livlige minner fra sine første år på Hatten. I løpet av sitt liv har Gerd opplevd flere store tap, det første allerede da hun som fire-åring mistet sin far som døde av kreft bare 29 år gammel. Det gjorde stor omveltning for den lille familien. Gerd fortalte om lyden av strikkemaskinen om natten, når mor strikket klær som hun solgte for å skaffe penger. Gerd og Åge gikk på skole annenhver uke, de hadde lang skolevei og på vinteren var det svart som natten. Gerd fikk gå bak å holde tak i skistaven til Åge. Hun brukte å lukke øynene på hengebrua som de måtte over, stolte på at hennes bror fikk dem trygt frem. Den neste store sorgen traff da Gerd var 12 år. Storebror Åge øvde seg på å svømme, og en dag gikk det galt. Gerd fant ham bevisstløs i sivet, hun tilkalte hjelp, men livet hans kunne ikke berges. Dette var et traume som Gerd hadde med seg resten av livet, og det slo føttene under mor Dagny, noe av hennes livsglede gikk tapt denne dagen. Brått var Gerd blitt odelsarving på Hatten gård, men livet var ikke godt for Gerd og mor. Hjelpen kom fra en av Gerds tanter, Gunnars søster Ingrid, som hadde flyttet til Mo. Hun hjalp dem med å overføre odelen, og hun skaffet arbeid for Dagny og husrom for dem på Mo. Gerd var evig takknemlig for den hjelpen de fikk av tante Ingrid. Nå startet et nytt kapittel for Gerd. Hun begynte på skole på Mo og fikk mange nye jevnaldrende venner. På skolen var hun lattermild, og skolevenninnene ba for at lærerne ikke måtte bli sinte, Gerd kunne ikke noe for at hun var så lettflira. Dagny finner kjærligheten på nytt og når hun gifter seg med sin Harald, får Dagny og Gerd en ny heim i Vikaveien 7, og Harald ble en god og kjærlig far for Gerd. Gerd ble konfirmert i 1948. En kveld på konfirmasjonsskolen ble alle kastet ut etter at det hadde blitt oppstyr, hyling og latter fordi noen gutter hadde sneket inn vannpistoler. Den kvelden turte ikke Gerd å gå heim før tida, hva skulle hun si? Hendelsen kom mor Dagny for ørene uansett, som det ofte gjør, men mor Dagny tok det med humor så det gikk bra likevel. Som ung var Gerd speider og med i avholdslosjen. Da kong Haakon VII besøkte Mo i 1946 og gikk i land på Toraneskaia ble speideren Gerd fotografert sammen med kongen, et fint bilde som både kom på trykk og ble utstilt hos fotografen. Gerd likte å gå på ski og var aktiv på friidrettsbanen, men det var håndball som virkelig ble hennes idrett. De var en venninnegjeng som startet det første håndballaget på Mo. Det fantes ikke noe egnet sted for håndballtrening, så de måtte ta til takke med fotballbanen. Vi kan jo bare tenke oss hvor mye de måtte løpe! Men de ble tatt på alvor og fikk etter hvert bedre forhold. Under Mo Idrettslags fane ble håndballaget kretsmestere flere ganger. Gerd var også i mange år med på turn og troppsgymnastikk og deltok på turnstevner lokalt, regionalt og på landsturnstevner. Det var på idrettsbanen på Moheia at Gerd møtte fotballspilleren Finn, som skulle bli hennes store kjærlighet. De var svært unge da de møttes, bare 13 og 16 år, men tiden viste at de var ment for hverandre. De hadde en fin ungdomstid sammen, med bussturer for å spille håndball og fotball, og mange hytteturer til Vatna sammen med gode venner. På en av mange bussturer for å spille kamper frir Finn til Gerd. Han har nettopp fått tilbud fra deres gode venn Øyvind Mastermo, som sitter lengre frem i bussen, om at de to kan få bo i en av leilighetene i hans nylig oppførte bolig i Brannklokkeveien. Gerd og Finn giftet seg i 1954 og lykken var stor da de i 1955 fikk sin første sønn, Geir Frode. Mens de venter sitt andre barn, blir lille Geir Frode syk. Han har leukemi og legene kan ikke hjelpe den lille kroppen. Geir Frode dør på Sykehusbakken bare to og et halvt år gammel. Gerd har fortalt at hun ville gi opp den dagen, at hun ville reise bort, forlate alt. Men Finn holdt henne oppe. De måtte samle krefter til det nye barnet som skulle komme. Unn-Doris ble født i 1958, igjen smiler livet, og i 1962 kommer Tom Harald til verden. De hadde fine år og skapte lykkelige minner sammen med barna og gode venner i Brannklokkeveien. I 1964 bygger Gerd og Finn sitt første hus i Vikaveien 7, etter at far Harald har skilt ut tomt til dem. I 1969 blir Line-Anita født, som den siste i rekken. Minnet om Geir Frode holdes levende i bilder, fortellinger og i hjertene til Gerd og Finn. Barna vokste opp i trygge omgivelser, med mye skøy. Gerd og Finn tok barna med på tur til alle årstider. Det var hytteturer til Plurdalen og turer til Raudvatnet og Mofjellet for å fiske, gå på ski eller plukke bær. Selv om Gerd ikke var særlig begeistret for å kjøre heis, så tok de ofte turen opp med Mofjellheisen. Andre ganger, når føret var godt nok, tok de Finnsetvegen, med fast rast på Appelsinhaugen. Gerd sørget for at turene ble vellykket, med mat og drikke og «bensin» for små barneføtter. Gerd var en klippe for barna. De kunne alltid komme til henne for hjelp og støtte når livet var vanskelig og de trengte noen å snakke med. Det var også råd å få når de sto foran mer eller mindre kompliserte oppgaver i voksenlivet. Hun stilte alltid opp og delte raust av egne erfaringer. Som ung jobbet Gerd i Svendsenkiosken i Mo sentrum, hvor hun blant annet solgte varer «under disk». Dette var varer som ikke var lov å selge i etterkrigstiden. Gerd husket dette som litt vanskelig, men hun trivdes godt og syntes det var artig å jobbe i kiosken. Hun hadde også mange gode minner fra tiden da hun jobbet i butikken hos Lars Mjelle i Kirkegata, hos Arne Walla i Vikaveien og etterpå i Samvirkelaget som overtok lokalene etter Walla. I en periode jobbet Gerd og mor Dagny sammen der. Gerd fortsatte å jobbe på lørdager etter at barna ble født, for å spe på familieøkonomien, men etter hvert ble hun heimeværende. Da den yngste begynte på skolen ble Gerd oppmuntret av mor Dagny til å ta seg arbeid igjen. Dagny var nå pensjonist og ville gjerne holde skolefritidsordning. Og slik ble det. Gerd fikk arbeid på Domus i sko-avdelingen, og der jobbet hun i godt arbeidsmiljø og med gode kollegaer. Hun snakket ofte varmt om sine faste kollegaer ved middagsbordet, men også om de unge, flinke som jobbet ekstravakter. Gerd hadde stor evne til å knytte til seg folk, og hadde etter hvert en stor bekjentskapskrets. I mange år var hun med i syklubben Sjura, sammen med venninner fra ungdommen. De gjorde ikke så mye håndarbeid, men hadde til gjengjeld mye moro sammen. Da Gerd var 57 år gammel falt hun ned fra en stige ute på sko-lageret og fikk et brudd i ryggen, dette førte til at hun måtte si farvel til arbeidslivet. Samme år var Gerd og Finn i gang med å bygge nytt hus i Vikaveien 7, tett ved det gamle. Ny vei fra Toraneset til Mjølan kom for nært det gamle huset som ble ekspropriert av kommunen. Det nye huset sto innflytningsklart i januar 1991, et hus tilrettelagt for Gerd og Finn til å bli gamle i sammen. Nå innførte de vaffel-lørdag for alle som ville ha seg en nystekt vaffel eller flere ved inngangen til helga, og Vikaveien 7 var et naturlig samlingspunkt for hele storfamilien. Gerd og Finn var også med i en stor venneflokk som møttes i sentrum og gikk på kafé sammen. Familien til Gerd sender varme tanker til vennene, spesielt til Monica, Elsa og Hjørdis som Gerd fikk ha livet ut. Gerd og Finn fikk sitt første barnebarn i 1976, og frem til 2000 var det blitt en flokk på åtte barnebarn inkludert de like viktige som livet ga i bonus. Etter hvert kom det også oldebarn, det første i 1996. Ettersom det var barnebarn og oldebarn i skjønn forening ble det vanskelig med tradisjonelle navn. Dette løste barna selv ved å gi dem nye, og de ble alle sin Mimmi og Bæ. Det ble mye bedre sånn. Mimmi fikk sitt ellevte oldebarn våren 2023. Familien var det viktigste i livene til Mimmi og Bæ. Og livet var godt for alle i Vikaveien 7. Det var tilrettelagt med en svært populær lekeskuff som stadig fikk nytt innhold. Alle kasseroller, bakeboller og sleiver var tilgjengelige for tidlige trommeslagere. Og Mimmi hadde alltid noe på lur for å trøste et barnesinn, det kunne være tegnesaker, spill eller leker. Hun var ekspert på å la ungene slå henne i Svarteper. Og hagen var magisk for utelek, både sommer og vinter. Hagen står fortsatt full av syriner og roser som Gerd og Finn plantet og stelte for. Gerd tok førerkort etter fylte 50. Det gjorde at hun kunne bidra til kjøring og henting av barnebarna, noe hun gjorde med stor glede. Hun tok mor Dagny med på tur for å besøke slekt og venner. Og det ga Gerd og Finn frihet til å komme seg rundt da Finn ble dårlig til beins. De to hadde omsorg for mor Dagny som bodde heime helt til det siste, hun ble 95 år. Gerd mistet sin elskede Finn i mai 2018. Det var en stor sorg for henne. Hun ble selv rammet av demens og i desember 2020 måtte hun flytte fra sitt kjære Vikaveien 7, hennes heim gjennom mer enn 70 år. Hun flyttet først til korttidsavdelinga på Selfors og deretter til Selfors sykehjem hvor hun tilbrakte sine siste år. Gerd levde et langt og innholdsrikt liv, hvor kjærligheten til familien alltid sto i høysetet. Gerd sovnet stille inn den 20. desember 2023, 90 år gammel.