Bjørn Laurits Molvik

Minneord til min kjære Bjørn. Du var alt for meg. Min klippe. Min havn. Tryggheten jeg alltid søkte, og alltid fant i deg. Du gikk stille gjennom livet, men satte spor, ikke med bråk og støy, men med kjærlighet, omtanke og ro. Der jeg var storm, var du bris. Der jeg raste, var du tålmodighet. Der jeg famlet, var du fast. Vi var rake motsetninger, men det var nettopp der ulikhetene våre møttes, at kjærligheten vokste sterkest. Du holdt meg når jeg ikke klarte å stå. Du lo med meg når dagene var lette, og bar meg når de var tunge. Med deg var hjem ikke et sted, men en følelse, en varme jeg aldri vil glemme. Takk for livet vi delte. Takk for kjærligheten som var større enn ordene kan romme. Du er borte fra mine armer, men aldri fra mitt hjerte. Elsket. Savnet. Aldri glemt. Din Rita

Minneord Bjørn. Det finnes mennesker som setter spor etter seg ikke med høye ord eller store gester, men med lune smil, varme hender og et nærvær som alltid var til å stole på. Slik var han for oss vår kjære bonusfar, svigerfar og bestefar. Han gikk stille gjennom livet, med en ro og trygghet som smittet over på oss alle. Aldri den som krevde plass, men alltid den som hadde plass. Med et fang som alltid var åpent, og en skulder som alltid var nær. Han hadde en dyp kjærlighet for naturen. Fuglene, dyrene, blomstene og trærne alt som vokste og levde hadde hans respekt. Han bar ikke bare på en kjærlighet til naturen, men også et ansvar for den. Han ryddet strender og holmer, tok vare på det vi andre kanskje glemte. Han visste at det enkle ofte var det beste en båttur i kveldssol, en fisketur med barna, lyden av bølger og vinden i håret. Han lærte oss å se verdien i det nære. I stillheten. I naturen. Vi kommer til å savne hans rolige nærvær, hans milde smil og trygge blikk. Takk for alt du var for oss. Du lever videre i minner, i verdier, og i kjærligheten du ga oss. Hvil i fred.