Til minne om min kjære ektemann, vår kjære far, svigerfar, farfar, morfar (morse), bror, svoger og svigersønn.
Det er ikke til å fatte at vår kjære Sveinung ikke lenger er blant oss, at alt han var og all hans kunnskap og visdom ikke lenger er tilgjengelig, at hans lys har sloknet...
Sveinung hadde en alvorlig sykdom i ti år, men lærte seg å leve med de utfordringer det ga, og hadde god livskvalitet. Han levde et svært aktivt liv, og brukte bobilen mer enn de fleste, både på lange utenlandsturer, turer innenlands og på og korte turer lokalt.
Den siste turen endte i Stavanger der det ble oppdaget at sykdommen hadde eskalert, brått og dramatisk, og med relativt kort forventet levetid. Sveinung tok beskjeden med stoisk ro, visste at det ville skje på ett eller annet tidspunkt, og var rolig og fattet, men naturligvis vemodig. Som han sa: «Jeg skulle så gjerne ha fulgt dere videre» — og — vi ville så gjerne ha hatt han med videre, men dessverre, det gikk feil vei.
Vår sønn med familie kom umiddelbart fra London til leid leilighet, og vår datter med familie bor i Stavanger. Han fikk dermed vært sammen med alle sine i disse ukene, noe vi alle var svært glade for, og sju barnebarn muntret opp dagene så godt de kunne.
Som den handlingens mann han alltid har vært, organiserte han salg av bobilen ni dager før han døde. Utrolig! Han ville ordne opp, slik at vi pårørende slapp bryet.
Han fikk stell, omsorg og medisinsk hjelp «hjemme» i leiligheta fra oss nærmeste, og var veldig takknemlig for det, og uttrykte at det ikke kunne ha blitt bedre, når galt først skulle være. Han ba selv om sykehusinnleggelse da han følte seg for dårlig til å være «hjemme», bare fem dager før han døde.
Han var også svært takknemlig for den behandling og omsorg han fikk på Stavanger universitetssykehus, og omtalte de ansatte som noen engler. Behandling, omsorg og omtanke var av ypperste klasse. Også vi pårørende ble svært godt ivaretatt.
Sveinung betød mye for mange, men mest for oss, for familien, og vil bli dypt og inderlig savnet.
Takk for alt du var for oss, kjære Sveinung!
Din Lillian
Jeg synger meg en blå, blå salme
Når dagen svinger hatten til farvel
Og ror med sakte åretak mot strender
Dit alle dager ror når det blir kveld
Da søker jeg min hvile
Ved treets trygge rot
Mens sankthansormer gløder grønt
I gresset ved min fot
Da synger jeg min salme
Jeg synger meg en blå, blå salme
Og takker for all grøde som ble min
For lyse døgn, for barneskritt i tunet
Og dine gode kjærtegn mot mitt kinn
Men òg for våkenetter
Som aldri unte ro
Men gav min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto
Da synger jeg min salme
Jeg synger meg en blå, blå salme
Til deg, du Hånd som sanker og som sår
Og senker deg med signing over jorden
Med legedom for alle våre sår
Som byr oss rette ryggen
Stå opp og gå i strid
Med løftet hode skal hver sjel
Gå inn i Herrens tid
Så synger vi vår salme
Det er ikke til å fatte at vår kjære Sveinung ikke lenger er blant oss, at alt han var og all hans kunnskap og visdom ikke lenger er tilgjengelig, at hans lys har sloknet...
Sveinung hadde en alvorlig sykdom i ti år, men lærte seg å leve med de utfordringer det ga, og hadde god livskvalitet. Han levde et svært aktivt liv, og brukte bobilen mer enn de fleste, både på lange utenlandsturer, turer innenlands og på og korte turer lokalt.
Den siste turen endte i Stavanger der det ble oppdaget at sykdommen hadde eskalert, brått og dramatisk, og med relativt kort forventet levetid. Sveinung tok beskjeden med stoisk ro, visste at det ville skje på ett eller annet tidspunkt, og var rolig og fattet, men naturligvis vemodig. Som han sa: «Jeg skulle så gjerne ha fulgt dere videre» — og — vi ville så gjerne ha hatt han med videre, men dessverre, det gikk feil vei.
Vår sønn med familie kom umiddelbart fra London til leid leilighet, og vår datter med familie bor i Stavanger. Han fikk dermed vært sammen med alle sine i disse ukene, noe vi alle var svært glade for, og sju barnebarn muntret opp dagene så godt de kunne.
Som den handlingens mann han alltid har vært, organiserte han salg av bobilen ni dager før han døde. Utrolig! Han ville ordne opp, slik at vi pårørende slapp bryet.
Han fikk stell, omsorg og medisinsk hjelp «hjemme» i leiligheta fra oss nærmeste, og var veldig takknemlig for det, og uttrykte at det ikke kunne ha blitt bedre, når galt først skulle være. Han ba selv om sykehusinnleggelse da han følte seg for dårlig til å være «hjemme», bare fem dager før han døde.
Han var også svært takknemlig for den behandling og omsorg han fikk på Stavanger universitetssykehus, og omtalte de ansatte som noen engler. Behandling, omsorg og omtanke var av ypperste klasse. Også vi pårørende ble svært godt ivaretatt.
Sveinung betød mye for mange, men mest for oss, for familien, og vil bli dypt og inderlig savnet.
Takk for alt du var for oss, kjære Sveinung!
Din Lillian
Jeg synger meg en blå, blå salme
Når dagen svinger hatten til farvel
Og ror med sakte åretak mot strender
Dit alle dager ror når det blir kveld
Da søker jeg min hvile
Ved treets trygge rot
Mens sankthansormer gløder grønt
I gresset ved min fot
Da synger jeg min salme
Jeg synger meg en blå, blå salme
Og takker for all grøde som ble min
For lyse døgn, for barneskritt i tunet
Og dine gode kjærtegn mot mitt kinn
Men òg for våkenetter
Som aldri unte ro
Men gav min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto
Da synger jeg min salme
Jeg synger meg en blå, blå salme
Til deg, du Hånd som sanker og som sår
Og senker deg med signing over jorden
Med legedom for alle våre sår
Som byr oss rette ryggen
Stå opp og gå i strid
Med løftet hode skal hver sjel
Gå inn i Herrens tid
Så synger vi vår salme