Presten, Jette Bock, sin minnetale i begravelsen.
MINNETALE GUNVOR JOHANNE AASTRØM, GRUBEN 21/12 18
Gunvor ble født 18. mars 1926 på Skonseng-Almlia.
De var 5 søsken. Gunvor var nr. 2.
Hun gikk på skolen på Langfjell. Etter hvert ble det skolen på Skonseng.
Etter skolen var hun tjenest-taus på Røssvoll ei stund.
Gunvor møtte Ole Harald, og St. Hansaften 1945 giftet de seg.
De flyttet til Storforshei, til Tusenhjemmet.
I 1951 bygget de seg hus på Gruben. De flyttet inn til jul. Plassen het Lyngsetveien.
Steinar var født i 1945. Eli kom til i 1956.
I 1960 flyttet familien til Svenskveien 109. Der ble Geir født.
Gunvor var hjemme i de første årene med barna.
I 1965 kom Siw Linda til.
I 1970-årene var hun i arbeidslivet i Helgeland bilruter, der hun vasket kontorer og lokaler.
Gunvor ble enke i 1977, bare 51 år gammel.
Hun ble uføretrygdet i slutten på 70-tallet. Men ble boende helt til 2015 i Svenskveien på Gruben.
Da kom Gunvor på Ytteren Sykehjem.
I 2016 ble hun overført til Gruben Sykehjem.
Gunvor var åndsfrisk helt til oktober 2018.
Hun sluttet å spise, og det gikk nedover.
Gunvor forlot oss mett av dage 12. desember.
ÆRE VÆRE HENNES MINNE
Ho mamma va verdens beste. Snill, telgivanes, rettferdig, humørfylt, og hadd bestandig ei hjelpanes hånd tel den som trengt det. Ho mamma va ei matkjærring. Laga alt fra bunnen av, og laga rikelig, også. Spesielt middag. Berre sånn i telfelle det sku kom nån innom tel middags. Ho dekt bestandig opp mat når det kom besøk. Eg trur vennan vårres bestandig følt seg velkommen heime hos oss. Mine venninne va spesielt gla i mamma sine vannkrengle. Førr ikke å snakk om gommen! Å spør ho om oppskrifta på nåkka, va håplaust. Ho bruka nesten aldri oppgjette mengda, men tok det på øyemål. «En næve sånn, og litt sånn – ja, du ser no». Det va ikke lett å få rette smaken på kjøttkaka etter mamma si forklaring.
I -77 vart ho mamma enka, berre 51 år gammel. Det å sku oppdra tenåringa heilt aleina, va nok ikke berre enkelt. Vi laga nok livet hennes vanskelig tel tider. Da ho vart enka, va heldigvis han Steinar så voksen at han kunna hjølp ho med alt som han pappa ha hatt ansvaret førr, så som økonmi og forsikringe. Men ho kom seg igjønna det med begge føttern planta på jorda, sterk som ho va.
Etter kvart kom det barnebarn – 7 i tallet. Ho va ei veldig snill og omsorgsfull bestemor, og opptatt av at det sku vær rettferdig. Det den eine fekk, fekk også de andre. Ho delt ut mange go’kjæka fra bestemorfanget, også etter at barnebarnan va bidd voksen. Ho va veldig glad i alle barnebarnan sine, og har hatt tre av dem - Ken Ronny, Tine og Charlene, boanes hos seg i kjellerleiligheta. Nåkka både dem og ho mamma satt stor pris på. Verkele gjensidig glede.
9 oldebarn vart fødd etter som åran gjekk, nån nær og nån fjernt. Inntel det siste spella ho Ludo og Bilde-Lotto med oldebarnet Tiril på 3 år, når ho kom på besøk på sykehjemmet. Da kosa de seg også med middag ilag, med kvar sin «hakalapp» på.
Apropos, det å bi aleina med egenrådige tenåringa. Eg huska eg hadd førn på fest på samfunnshuset uten lov, og langt fra gammel nok. Eg hadd det kjempearti, heilt tel nån sa «mora di e her». Der såg eg silhuetten av ho mamma i døråpninga med handveska i næven, og ho va ikke nådig. Det va ei duknakka frøken som vart marsja heim fra fest.
Tanteungan hennes minnes mange koselige frokosta rundt kjøkkenbordet hennes i barndommen. Ho tante Jorunn og ho mamma va veldig mye ilag, og eg huska mye latter og fnising. Det meste vart gjort ilag, alt fra baking tel heimepermanent.
Ho mamma sa bestandig at ho sku ikke heimanifrå før ho vart børn ut med føtn først. Sånn vart det ikke. Sykdom og dårlige føtter gjor at ho mått fløtt på seg, 89 år gammel. Først på korttidsavdelinga på Selfors, Talvik og Ytteren, før ho fekk plass på avd 2 på Gruben Sykehjem. På sykehjemmet på Gruben hadd ho mamma det bra. Fekk stor omsorg fra de som jobba der, og god og fristanes mat. Mange aktivitets- og underholdningstilbud, som ho va med på.
Ho mamma va den som samla familien. Ho va et vekti knutepunkt førr oss. Når ho ikke lenger klara å sammel familien heime hos seg, tok ho oss alle med på Meyergården. Førr samles sku vi, uansett.
I 2010 opplevd ho det verste en forelder kan gjør – å møst sitt eget barn, ho Eli. Men no e de forhåpentligvis gjenforent, ilag med han pappa, i en anna dimensjon.
God reisa, kjære mamma – kvil i fred.